halldis moren vesaas dikt

Da Halldis Moren Vesaas kom med sin debutsamling "Harpe og dolk" i 1929, var det noe nytt som plutselig tonet gjennom vår litteratur. Aldri før hadde vi hatt en kvinnelig lyriker, som hadde vært så sterkt kvinne i sin diktning, ingen hadde skrevet med en så opprinnelig kvinnelig følelsesfylde før.

Det utvalget av hennes dikt som nå foreligger, gir et utmerket tverrsnitt gjennom denne rike diktningen. Riktignok er det mange dikt vi savner, men utvalget fremhever likevel tydelig Halldis Moren Vesaas` særtrekk og manifesterer hennes rike talent med sikker styrke.

Å desse kveldane våre under
dei lauvtunge tre!
Vi var dei vake vitne til alt
av godt som fekk skje.
Ytst uti solegladshimlen sloknande
tindar brann,
byen kvelda i kring oss, bølgjene
kysste mildt,
mjukt som i svevne stranda,
båtar låg kvelde i sand,
hagane blunda og tagde i skumring
og andande stilt.




Du kjem frå åkren inn kvar
kveld ved solefall
mot tunet gjennom dagsens
siste eld.
Du set dei slitne hestar snøgt
på stall
og møter meg og helsar meg:
godkveld.
Du kjem og fangar meg med
brune hender
og seier meg så sæle, øre ord.
Eg legg meg trylt inntil deg.
Å, eg kjenner
midt i mi lykke kor du angar
jord!


Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm!



Eit jordliv, eit einaste, vere min lut!
Mitt liv, du eige meg all!
Ta meg og bruk meg og brenn meg ut
og legg meg i frå deg, kald
og duglaus og dømt frå å byrje påny
i natta den evige natt uten gry.