di var så foresket di to. alltid sammen smilte og lo.
men en dag var det slutt, han knuste hennes hjerte.
hun stod der aleine ute i reinet å så mot himmelen.
hver kveld gråt jenta seg i søvn, hun skulle ønske hun
kunne dø. hun skrev brev på brev, om at han skulle vite hvor mye
han betydde for henne. men ingen svart ble retunert.
di kunne jo ha prøvd på nytt, men til ingen nytte.
søvnløse netter, tårefylte dager.
som vinden, reinet, di høye klippene å villhestene.
alt har sin gang. men en natt stod jenta opp. gikk
til et sted langt der ute, lot tårene renne. på en høy
steinhylle kunne hun være uten føleser, kjenne
vinden stryke gjennom håret og reinet piske i ansiktet.
hendene rettet mot himmelen på kanten av stupet.
kaste seg fremover, over havet, over bølgene, over verden.
gjennom verden. med ett kaldt vindkast var hun borte.
men en dag var det slutt, han knuste hennes hjerte.
hun stod der aleine ute i reinet å så mot himmelen.
hver kveld gråt jenta seg i søvn, hun skulle ønske hun
kunne dø. hun skrev brev på brev, om at han skulle vite hvor mye
han betydde for henne. men ingen svart ble retunert.
di kunne jo ha prøvd på nytt, men til ingen nytte.
søvnløse netter, tårefylte dager.
som vinden, reinet, di høye klippene å villhestene.
alt har sin gang. men en natt stod jenta opp. gikk
til et sted langt der ute, lot tårene renne. på en høy
steinhylle kunne hun være uten føleser, kjenne
vinden stryke gjennom håret og reinet piske i ansiktet.
hendene rettet mot himmelen på kanten av stupet.
kaste seg fremover, over havet, over bølgene, over verden.
gjennom verden. med ett kaldt vindkast var hun borte.
Dikt av Halldis Moren Vesaas
I ein anna skog, 1955:
"Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som galdt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem
fell det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenket at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over kansande grus.
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus"
(Diktet handler om hvordan man, selv i gode sterke vennskap, ikke kan kjenne det aller innerste i en annen person. Dette er illustrert ved at de personene diktet handler om bor i hvert sitt hus. De kan møtes nå og da og ha gode samtaler over hagegrinden, men baken for den vil hver av dem alltid være ensom.)