Føler meg revet i to,et bein i fortiden og et i fremtiden,med lærdom fra fortid og frykt for fremtid, frykt for å bryte med et miljø som aldrig har gjort eller gitt noe annet en en negativ påvirkning på livet, merker det har preget livet de siste årene. Gikk gjennom det værst året i mitt liv i fjord, mistet den personen som har vært alt for meg og min trygghet i livet, min bestemor som har vært en mor for meg når ikke alt var like greit hjemme, savner henne høyt. så noen uker seinere fikk min søster som også har vært et holdepunkt og en viktig del av livet mitt vite at hun hadde fått kreft, hele min verden raste. søsteren min var inn og ut av sykehus i nesten et år med celle gift behandling og når det virket som alt var kurert satte sprede kreften seg til magen, inn igjen med ny runde med celle gift og en stor operasjon. vondt å leve med uvissheten om hun skulle leve eller dø, ikke godt å gå gjennom det med venner som trekker seg ut fremfor å bare lytte, men har heldigvis fått mennesker inn i livet som har vist meg stor forståelse og ikke minst vært en enorm støtte gjennom det. Er bare redd jeg har "slitet" dem ut. Det er vel kansje ikke så lett å få støtte når man har omgått i et miljø der rus er mye misbrukt, blir et for kaldt og kynisk miljø hvor det virker som at den ene jobber med å dra den andre ned for å ha det bedre selv. Godt å komme ut av det der!
Nok om det nå,søsteren min er sterk å klarte å kjempe seg igjennom kreften og overlevde, det er noe som holder livet oppe. Det går ann å kjempe seg gjennom stor motgang å komme ut "styrket" av det. Hun er en stor styrke for meg og en motivator for å aldrig gi opp selv i de tyngste stunder.
Etter alt dette kledde jeg på meg mange stygge uvaner for å beskytte meg kansje,vet ikke helt, blei plutselig så avhengig av menneskene rundt meg, alt for avhengig, begynte å lyve for å føle meg viktig eller for å ha noe stort å si, har aldrig vært en løyner, er det en ting både min søster og bestemor har lært meg i alle år så er det at ærlighet varer lengst så jeg vet ikke hvorfor jeg begynte med det,eneste jeg kan komme på er at det var en eller annen form for forsvarsmekanisme, er heldigvis ferdig med den ugreia der. Ærlighet varer lengst, lever for den!
Løynene var så åpenlyse, men jeg så ikke det, var blind for de da,godt jeg har en god venninne som tok meg gang på gang i di.uff....så flaut å tenke på nå.utrolig at hun forsatt vil ha noe med meg å gjøre etter alt jeg har utsatt henne for. Men sånn er vel en sann venn, de godtar at man gjør feil noen ganger. Har heldigvis lært og hatt en god læremester og støtte spiller.å ikke minst fått støtte av en annen god vennine som har fått føle hvordan kreften kan være en ulidelig påkjenning gjennom å ha mistet en av sine nærmeste. vondt å si det men det er godt å ha noen som skjønner hva man går igjennom, var godt med forståelsen fra en som har vært "der" selv.
Definisjonen av frykt:
Frykt eller redsel er en følelse som man kjenner ved trussel eller risiko, både ekte og innbilt. Redselen kan også forklares som en ekstrem oppfattelse av situasjoner, tilstand, saker, mennesker og liknende, f.eks. mørkeredd. Redselen varierer kraftig fra person til person, og kan strekke seg mellom en mild følelse av uro og ekstrem redsel, kalt paranoia, skrekk eller fobi.
Redsel er et fenomen fra en adferd-modifikasjon, men fenomenet kan forklares uten at redselen kobles til det. Å avvise sin redsel får ofte ikke ønsket effekt. Man kan lære seg å bli redd for saker, og dette er koblet til det emosjonelle sentret i hjernen. Redsel er en veldig fundamental instinkt, og er mye koblet til amygdala neuronene i hjernen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar