Luna og Lukas "en fortelling om vilje og mot"

De to gode vennene hadde vært borte lenge nå, de hadde nesten ikke sett tegn til liv på mange dager bortsett fra en og annen fugl og noen lyder i krattet av og til. De var slitne nå men tanken på og finne veien hjem holdt de to gode vennene seg motivert til ikke å gi opp. De hadde ikke fått i seg mat på mange dager nå, men heldigvis var det godt av bekker som enda sildret etter regnet som hadde kommet noen dager tidligere, det hadde vært varmt lenge nå så skogen begynte å ta seg inn igjen etter at alt lynget å mosen nesten var brun svidd. Regnet hadde gitt underlaget i skogen et nytt liv, mosen begynte å bli grønn igjen og blåbær lyngen hadde skutt blomster. Det var tungt å gjennom det ulente terenget, det begynte å tære på, å så var et dette med mat igjen, hvordan skulle de løse det, jo mere de gikk jo mindre krefter ble det igjen. Endelig lysnet det opp det ble mindre og mindre med trær og terrenget begynte å stige kraftig oppover, det var godt for slitne ben å komme ut i mere åpen terreng, oppoverbakker var bare velkomment fremfor å bryte seg frem gjennom skogen med røtter, krat og lyng som motstand.